Da Ronja var på vei til å finne seg selv ble hun hindret av personen som skulle være hennes viktigste støttespiller. Etter å ha blitt fortalt at hun var unormal gjentatte ganger, havnet hun til slutt i en indre konflikt med seg selv.
Av Hedevig Catharina Astrup
Av hensyn til etiske grunner anonymiseres den viktige støttespilleren. Vedkommende blir kalt «Iben».
Blå crocs, mørke bukser og svart T-skjorte.
De mørkelilla krøllene henger løst nedover skuldrene. Et par vennlig øyne lyser opp bak firkantete briller og ansiktet sprekker opp i et stort smil.
– Velkommen hit!
Ronja reiser seg opp fra steintrappen og åpner døren til det hvite huset som troner på toppen av svingen. Herfra har hun god utsikt over resten av Egersund.
19-åringen viser veien gjennom gangen og videre inn til stuen.
Grått tapet dekker veggene og en stor klokke henger over den mørkebrune sofaen. Foran står en TV omringet av PlayStation-utstyr. Resten av stuen er preget av tingene til en nylig anskaffet katt.
Klorestativ, dinglende leker og en liten hengekøye i vinduet.
Nidus, grå og langhåret, glir rett inn i interiørets farger.
En stor pelsdott henger fast på buksen til Ronja. Små kattehår flyr lett i luften.
I midten av rommet henger et slapt flagg. Det er stripete – i fargene rosa, hvitt og ulike nyanser av grått.
«Demigirl» heter flagget, forklarer Ronja.
Hun skal fortelle mer om det senere.
Ellers er det stille i leiligheten. Bare lyden av skarpe katteklør som graver seg inn mot mykt stoff kan høres. Bak sofaen kommer et fornøyd «mjau».
Her kan Ronja slappe av og være seg selv. Hun slipper å bli trykket ned for den hun er. Her er hun fri og her kan «Demigirl»-flagget henge midt i stuen.
Ikke alene
Som ung skeiv har ikke Ronja vært alene om å kjenne på vonde følelser og tanker.
I Norge bor det mange unge skeive som oppgir at de har det vanskelig mentalt. Det er faktisk aldersgruppen 18 til 24 som er minst fornøyde med den psykiske helsen i hele befolkningen,
Ifølge Livskvalitetsundersøkelsen, gjennomført av Statistisk sentralbyrå (SSB) i 2020, er psykiske plager mer utbredt blant skeive generelt enn det er i resten av befolkningen. I alle aldersgrupper.
I denne undersøkelsen omtales skeive som homofile, lesbiske, bifile og annen ikke-heterofil orientering. De går under kategorien ikke-heterofile.
38 prosent av alle ikke-heterofile svarer at de er lite tilfredse, mens 22 prosent i resten av befolkingen svarer det samme. Det viser seg at tallene for bifile er mørkest.
I den ikke-heterofile andelen av befolkningen er det bifile som har dårligst psykisk helse, med hele 42 prosent.
Kan forskjellene komme av at skeive føler på mer ensomhet og mangel på tilhørighet? Er de redde for å vise hvem de er?
For Ronja var det usikkerhet og mangelen på aksept som gjorde at hun ikke hadde bra.
Bare en fase
Det hele begynner når Ronja er i starten av tenårene. Hun sitter på det grå parkettgulvet i stuen hjemme hos Iben. Hun lener ryggen mot en lysebrun skinnsofa som Iben sitter og slapper av i. Begges blikk er vendt mot TV-en. Mens øynene til Ronja fokuserer på TV-programmet, kverner det helt andre tanker i hodet hennes. Uten å snu seg bestemmer hun seg for å fortelle det.
At hun kan like jenter også.
– Tragisk nok sa Iben at hun også hadde likt jenter tidligere, men at det ikke betydde at hun var bifil. Hun er definitivt bifil selv, men hun aksepterer det bare ikke.
Ronja har satt seg i den mørkebrune sofaen. Hun plukker av den myke pelsdotten på buksen mens hun forteller videre om reaksjonen fra Iben.
Ifølge Iben var dette bare en fase Ronja gikk gjennom. Selv om hun synes jenter var attraktive betydde det ikke at hun var bifil.
Senere når de handlet i butikker sammen, og Ronja ble tiltrukket av regnbuefargede gjenstander, nektet Iben henne å kjøpe dem. Folk kommer bare til å dømme henne. Hun vil ikke få noen venner.
Likevel var Ronja fascinert over at det var mulig å kunne like en av samme kjønn. Hun og bestevenninnen hennes hadde vært helt besatt av en karakter fra Hamilton som viste seg å være bifil.
– Jeg husker vi bare: «Holy shit, er det en ting? Vi kan like en av samme kjønn. Vi kan like jenter.»
Ronjas trillende latter fyller rommet når hun tenker tilbake på hvor begeistret hun og venninnen var.
Noe føltes feil
Mens Ronja var nysgjerrig og godt i gang med å finne seg selv, nektet Iben for at Ronja kunne være bifil. Hun fortsatte å fortelle Ronja at følelsene og tankene hennes var unormale. Etter hvert begynte Ronjas nysgjerrighet å blekne, og hun synes det var vanskelig å akseptere seg selv.
Lenge gikk hun med en følelse av at hun var noe, men at hun følte hun ikke kunne si det. Sa hun det, ville det føles ut som om det bare var for å få oppmerksomhet.
– Jeg var fortsatt ikke sikker på om jeg var bifil i lang tid. Jeg var oppe om nettene og grublet: «Tenk om jeg egentlig ikke er bifil og bare har lyst på oppmerksomhet. Tenk hvis jeg bare har lyst til å være spesiell og at jeg lyver til meg selv.» Det var en sprø følelse.
Ronja nektet seg selv å være den hun var fordi hun følte det var feil. Hun opplevde det som kalles internalisert homofobi. Fenomenet gir misnøye og selvhat med egen seksuell orientering blant seksuelle minoritetsgrupper.
Selv om familiemedlemmer og vennegjengen aksepterte henne for den hun var, ble hun stadig trykket ned av Iben. Hvis Ronja var bifil ville alle tro at hun bare ville være spesiell, få oppmerksomhet og at hun var en stygg person.
Usikkerheten, forvirringen og Ibens fornektelse gjorde at Ronja stadig var i en indre konflikt med seg selv. Det begynte å tære på den mentale helsen hennes.
Det ødela henne.
Minst fornøyd med livet
Samtidig fortsetter den dårlige psykiske helsen blant ikke-heterofile å øke i samfunnet. I løpet av de siste årene, fra 2020 til 2022, har den lave tilfredsheten økt fra 38 prosent til 48,4 prosent. Ikke-heterofile oppgir også at de er mindre fornøyde med livet alt i alt.
Dette kan komme av flere årsaker, ifølge Livskvalitetsundersøkelsen 2021. Færre er blant annet i arbeid og dårligere økonomi er mer utbredt.
Disse tre kategoriene viser hvor store forskjellene er på ikke-heterofile og resten av befolkingen. Kategoriene er tre av mange som måler livskvaliteten til befolkningen.
Grunnen til at de har dårligere psykisk helse og er mindre fornøyd i livet kan også henge sammen med manglende optimisme for fremtiden og opplevelse av mening.
Mens 27, 5 prosent ikke-heterofile har lav optimisme for fremtiden, svarte 19,5 prosent av heterofile det samme. Altfor mange opplever også mangel på mening i livet.
Lite optimisme for fremtiden og opplevelse av mening i livet kan bidra til at ikke-heterofile har dårligere psykisk helse, ifølge SSB.
Spørsmålet er hva som kan gjøres for å forbedre livene til ikke-heterofile og andre skeive. Mer spesifikt; Hva kan gjøres for at de får bedre psykisk helse?
Det tar ikke lang tid for Ronja å komme med forslag. Hun ser ut i luften et par sekunder før hun bestemt kommer med svaret:
– Som skeiv trenger du et fellesskap med andre skeive personer. Hvis ikke kommer du til å føle deg alene. Er du omringet av heterofile så blir du alene. Du sitter og tenker at noe er annerledes eller at noe er galt.
Skeive trenger å møte andre skeive slik at de kan snakke sammen, dele erfaringer og knytte vennskap. De trenger å føle tilhørighet.
Tilfeldigvis er de fleste i vennegjengen til Ronja skeive og det er stor åpenhet mellom dem.
– De forteller meg hva de føler og hva de er, og så reagerer jeg bare med: «Ok, lev livet ditt. Så lenge det ikke skader deg eller andre og du er glad, så lev livet ditt.»
«Hvem er jeg?»
Snart skulle det bli Ronjas tur også. Ronjas tur til å tillate seg selv å leve livet sitt og være glad. Dagen dette skjedde har brent seg fast i minnet hennes. Det var dagen da alt plutselig løsnet.
Hun satt foran det hvite skrivebordet på rommet sitt og øvde til en prøve. Antagelig en naturfagsprøve – hun elsker naturfag, fysikk og kjemi. Med musikk på ørene kom det plutselig en sang som rørte noe inni henne. Spørsmålet: «Hvem er jeg?» dukket opp igjen.
Øynene ble fylt opp av tårer. I to hele timer lot hun dem renne nedover kinnene.
– Jeg satt der og var et vrak. Jeg liker jenter. Jeg kan like jenter og gutter. Jeg satt der bare og aksepterte meg selv.
Ronja smiler når hun tenker tilbake på dagen der hun kunne bli glad i seg selv. Reisen dit var humpete, men den dagen ble hun endelig en komfortabel tenåring.
Likevel sitter Ibens ord dypt og det hender fortsatt at vonde tanker kommer snikende. Tanker om at hun egentlig burde holde kjeft og bare date gutter fordi det er lettest for samfunnet, kan plutselig dukke opp.
Hvordan klarer man å gå videre etter å ha blitt sviktet av en som skulle støtte en gjennom tykt og tynt?
For Ronja var det ikke så mange andre alternativer enn å bare gå.
Kutte kontakt og si: «Nok er nok.»
Endelig fri
Det var ikke før i fjor at hun var komfortabel med å ha en biseksuell-pin på sekken. Tidligere synes hun det var skummelt på grunn av alt Iben fortalte ville skje. At alle ville hate henne hvis hun kom ut og viste at hun var bifil.
– Nå er jeg endelig fri og nå er jeg helt åpen om alt.
Hun har tidligere vært i forhold med heterofile menn, men nå har hun lyst til å oppleve kjærligheten med en kvinne også.
– Ser du det bildet der?
Ronja peker på en hylle der hun har satt et bilde av seg selv og vennene sine. Rammen rundt er i fargene blå, svart og to nyanser av rosa.
– De fargene betyr at jeg er omniseksuell. Men det er lettere å si at jeg er bifil til samfunnet. Jeg kan like alt, men jeg har preferanser der jeg liker feminine kropper. De er finest å se på. Det kan veksle litt fra dag til dag, men jeg kan like alle personer.
Ronja er åpen om det; hun har en litt rar kjønnsidentitet. Hun ler mens hun sier det.
Hun går bort til flagget som henger slapt ned i midten av stuen. Det er stripete - i fargene rosa, hvitt og ulike nyanser av grått.
Det er «Demigirl»-flagget.
Hun drar det ut så det blir lettere å se på det.
Det er tre forskjellige måter å identifisere seg på som et kjønn. Det er sosialt, biologisk og mentalt. «Demigirl» symboliserer at en kvinne ikke trenger å føle seg kvinnelig på alle områder.
– Jeg er halvveis jente. Sosialt og mentalt føler jeg meg ikke feminin. Jeg er komfortabel med min egen kropp, men jeg er bare Ronja. Jeg har ikke lyst til å være en 19 år gammel jente som heter Ronja. Jeg vil bare være Ronja.
Hun ser på flagget, observerer de fine fargene og slipper det ned igjen. I vinduskarmen har Nidus lagt seg godt til rette i hengekøyen sin. Ronja smiler og går bort for å kose med henne.
Her i leiligheten er hun fri. Her kan bildet stå på hyllen. Her kan «Demigirl»-flagget henge midt i stuen.
Ronja kan like både gutter og jenter.
