Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at eldre stadig sliter med elektroniske identifikasjonsløsninger og risikerer digitalt utenforskap
Av: Hallvard Y. Dahl-Ladstein
Mange tjenester, som varehandel, helsevesen, sosialtjenester og offentlige registre, er i dag tilgjengelige digitalt. Digitaliseringen av samfunnet skal kunne redusere kostnadene for både brukere og tjenestetilbydere og kan frigjøre ressurser som kan nyttiggjøres andre steder. Det kan også føre til at man får enklere tilgang til informasjon fra, og bedre kommunikasjon med det offentlige, som kan gi raskere og mer effektiv behandling av saker og henvendelser.
Samtidig er det ikke alle som har tilgang, eller kompetanse til å benytte seg av disse tjenestene. Norge er blant landene i verden som har kommet lengst i digitaliseringen og har størst andel av befolkningen på nett, men likevel viser nye tall fra Statistisk Sentralbyrå at enkelte befolkningsgrupper i mindre grad benytter seg av e-ID på internett.
Nesten universell bruk
Elektronisk identifikasjon (e-ID) har blitt en del av den digitale hverdagen til de aller fleste nordmenn. Her til lands er BankID den vanligste formen for e-ID. På 90-tallet så man et behov for en sikker, felles infastruktur for innlogging til digitale tjenester, og i 2004 kunne de første bankkundene ta i bruk BankID. I dag eies, utvikles og brukes tjenesten av alle landets banker, og benyttes i tillegg som innlogging til alle tjenester fra det offentlige, samt stadig flere tjenester fra privat næringsliv.
Selv om tjenesten har vært i bruk siden tidlig på totusentallet, viser ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå at bruken avtar jo eldre man blir. Mens enkelte grupper oppgir nesten universell bruk av e-ID (99%), har bare 90% av de eldste benyttet seg av e-ID de siste 12 månedene, til tross for at man kan anta at de eldste i større grad har behov for hjelp fra det offentlige.
Ser man nærmere på tallene over hvem som har brukt e-ID på nettjenester fra næringslivet, finner vi igjen at de eldste benyttet seg i langt mindre grad av e-ID enn aldersgruppen 25-34 år.
Hvis vi derimot ser på tallene for bruk av offentlige tjenester, oppstår det interessante forskjeller. Her ser vi at de eldste gruppene i større grad har brukt e-ID for offentlige tjenester enn for private, og at forskjellene mellom aldersgruppene er mindre enn for private tjenester.
Yngre mer komfortable
Årsakene til disse forskjellene i bruken av e-ID mellom eldre og yngre kan være mange. Man kan likevel anta at manglende teknologisk kompetanse er en hovedårsak til at eldre i mindre grad benytter seg av e-ID. De yngste generasjonene har vokst opp med datamaskiner og internett som en naturlig del av hverdagen og kan derfor antas å være mer komfortable med å benytte seg av digitale løsninger enn de som har mindre erfaring med digitale verktøy.
Videre kan andre psykologiske barrierer også spille inn. Stress og usikkerhet i møte med nye løsninger kan være til hinder for å ta i bruk nye tjenester og være med på å forsterke kløften mellom generasjonene.
Noen av forskjellene kan forklares ved at de eldste generasjonene har større nytte av offentlige tjenester enn de yngre. Likevel trengs et større datagrunnlag for å se om disse trendene holder seg over tid.
Digitale verktøy til hinder
Den forholdsvis lave bruken av e-ID blant eldre har viktige implikasjoner for den digitale inkluderingingen i samfunnet. Når eldre ikke benytter seg av e-ID, kan de gå glipp av viktige tjenester, informasjon og ressurser som i økende grad kun tilbys digitalt. Det kan bidra til at gruppen marginaliseres, som igjen kan gå ut over livskvaliteten deres og deres evne til å delta i samfunnet. Ved å benytte seg av digitale tjenester kan man selv bestille legetimer, håndtere banktjenester, eller sende en melding til saksbehandler i NAV for spørsmål om egen pensjon. Men dersom brukeren ikke er komfortabel med innloggingsmulighetene man har, har avstanden mellom bruker og tjenestetilbyder økt med den nye teknologien, i stedet for å forenkle prosessen. Digitale verktøy som skal forenkle, ender opp med å forhindre.
I Norge er det Regjeringen, ved Digitaliseringsdirektoratet som har ansvaret for brukskvaliteten på digitale offentlige tjenester. Etter at forrige regjering kom med “Digital hele livet – Nasjonal strategi for økt digital deltakelse og kompetanse i befolkningen”, har direktoratet bestilt og fått utarbeidet en rapport med fire forslag til hva som kan løse utfordringene for at folk lettere – og på egenhånd, skal klare å finne hjelp i alle kanaler.
Fire forslag
I innledningen til “Digital hele livet” skriver daværende digitaliseringsminister, Linda Hofstad Helleland (H), at målet med strategien er å “…motvirke digitalt utenforskap og sikre at alle innbyggere som ønsker det kan få det digitale påfyllet som trengs for å kunne bruke digitale verktøy og tjenester som vi i dag er blitt så avhengige av. Alle skal også kunne delta i samfunnet, demokratiske prosesser og et sosialt felleskap ved å benytte digitale verktøy.”.
Digitaliseringsdirektoratet har i sin rapport fire forslag for å nå målene i strategien:
- Gjøre det enklere å logge inn på tvers av tjenester og å gjøre designet på ulike innloggingsløsninger likere,
- Gjøre det enklere å få hjelp av andre,
- Gi bedre hjelp til de mest sårbare
- Å utvikle retningslinjer for brukeropplevelse og designsystem.
Dersom du ønsker å lese mer om strategien “Digital hele livet”, finner du den her.
Og om du vil lese mer om Digitaliseringsdirektoratets rapport og forslag til løsninger, finner du den her.