Tekst: Lill Kristin Fenstad
Førstegangstjenesten er en arena der man får venner og blir utfordret på godt og vondt. På grunn av den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina opplever flere at fremtiden i militæret virker mer skremmende enn gøy og sosialt.
– Shit jeg jobber jo i forsvaret og sannsynligheten for at jeg må gå i krig er der, selv om den ikke er så altfor stor, sier visekonstabel Sofie Fyksen
Hun forteller at hun synes det var veldig kult å dra inn som rekrutt, og at forsvaret generelt er kult å være i. Hun er stolt av at hun har fått muligheten til å studere der, men krigen i Ukraina har gitt henne en realitetsjekk.
Usikre etter videregående
Etter videregående er de fleste usikre på hvor løpet går videre. Om man ikke kaster seg på et studie er det vanlig å ta et friår, dra på folkehøyskole eller prøve seg i militæret.
I førstegangstjenesten gjør man en viktig innsats for Norge, men i de siste årene kan det virke som de fleste velger å gjennomføre tjenesten fordi de ikke vet hva de vil, eller ønsker å knytte et større sosialt nettverk.
– Jeg valgte militæret fordi jeg ikke viste hva jeg hadde lyst til å gjøre etter videregående. Jeg hadde lyst til å gjøre noe fysisk som utfordret meg og kanskje kunne åpne noen dører videre, sier visekonstabel Sofie Fyksen.
På grunn av krigen i Ukraina er sikkerhetssituasjonen mer alvorlig og konfliktfylt enn på lenge. Dette kan være stressende for unge rekrutter som dro inn i førstegangstjenesten for det sosiale. På forsvaret hjemmeside skriver det at deres militære aktiviteter hovedsakelig går som normalt og at det ikke ser noe økt militær trussel mot Norge.
Alle er pliktige
– Mamma ringer meg vær eneste dag. Hun er enda mer stresset enn meg. Jeg ville få meg nye venner og var egentlig ikke så gira på militæret i utgangspunktet, men nå vil jeg bare hjem, sier rekrutt Nora Nadjak.
Nadjak forteller at hun ikke er alene om å bli ringt flere ganger av bekymrede foreldre. Norge er med i NATO, verdens sterkeste militærallianse, så terskelen for å true eller angripe Norge er svært høy. Likevel synes Nadjak at dette er en ubehagelig situasjon å være i, og at hun mye heller skulle sittet hjemme med familien og vennene istedenfor å ha den lille stressfaktoren i bakhodet.
Sofie Fyksen forteller at når hun var ferdig med førstegangstjenesten fikk hun som alle andre et styrkedisponeringsbrev som sier at om det blir krig eller krise innen en viss tid så er man pliktig til å dra tilbake dit man tjenestegjorde.
– Bryter det ut i Norge nå må jeg opp til Harstad og være sambandsbefal. Det er jo selvfølgelig litt skremmende, men en viktig plikt. Ingen vet jo hva som kommer til å hende videre, sier Sofie Fyksen.