Stavangers store spøkefugl og selvutnevnte klovn, Per Inge Torkelsen, fortalte mange skrøner i løpet av sitt 68 år lange liv, men historien om de kinesiske myntene er helt sann. To år etter hans død har den velmente spøken som fikk helt elleville følger, blitt udødeliggjort i kortfilmen «E’ Det Muligt», som hadde strømmepremiere på tirsdag.
Av: Hallvard Y. Dahl-Ladstein
– Det aller skumleste var å vente på reaksjonene til de filmen handler om og de som spiller i den. Redselen for at vi hadde rotet det til og ødelagt hele historien deres var det verste, sier manusforfatter og regissør Maria Lavelle til Utsnitt.
På onsdag inviterte det regionale filmsenteret Filmkraft til bransjetreffet Rogalerret på Folken i Stavanger.
Der fikk publikum møte to unge regissører fra Haugesund, Johannes Vikse Pedersen og Maria Lavelle, og se klipp fra filmen deres. Fra scenen kunne Vikse Pedersen fortelle at han først fikk høre om Per Inge Torkelsen og vennenes prank på sekstitallet av en slektning i et juleselskap for noen år siden. Han syns historien var god, men tok den med en klype salt. Men etter å ha søkt litt rundt på nettet fant han ut at det slettes ikke var noen vandrehistorie. Han sendte straks en melding til sin kollega Maria Lavelle, og etter det klarte ingen av dem å slippe tanken om å lage film om guttene og de kinesiske myntene.
Kort fortalt
For de uinvidde, så er historien i korte trekk dette:
På slutten av sekstitallet ble det utført større arkeologiske utgravinger i Stavanger Sentrum. Det var sommer og Per Inge Torkelsen og vennene hans var femten år. Etter å ha sett arkeologene ligge med rumpa i været i lange tider, uten å finne noe som helst av interesse i det store svarte hullet på Torget, fant guttene i all sin barmhjertighet (eller fandenivoldskhet) ut at de ville gjøre arkeologenes hverdag litt mer spennende. De gravde ned noen gamle kinesiske mynter som Per Inge hadde fått av faren.
Først noen uker senere gravde arkeologene opp «skattene» som guttene hadde plantet. Avisforsider i inn- og utland ble ryddet. Dagsrevyen hadde Stavanger som hovedsak. Stavanger Museum sendte ut telegram til alle verdens universiteter, og skolebøker måtte skrives om: Det var bevist at nordmenn hadde kontakt med kineserne flere hundre år før man tidligere hadde trodd.
Landets løgneste
Den legendariske historien om guttegjengen som endret verdenshistorien og i noen uker gjorde lille Stavanger til sentrum for historikere, arkeologer og journalisters begeistring og skriverier, har blitt gjenfortalt i mange tiår og er nok blant landets mest kjente guttestreker.
Kanskje er den så berømt fordi historien i seg selv er så fantastisk at man sliter med å tro at den er sann, men kanskje er det også fordi krølltoppen som ofte minnet oss om guttestrekene han selv tok del i, var en av landets beste og løgneste historiefortellere.
Stor fallhøyde
– Det er jo ikke bare, bare, å lage film av en slik historie. Når man skal filmatisere en så kjent og høyt elsket historie, som jo best ble fortalt av Per Inge Torkelsen selv, så må man tilføre historien noe mer, og i film trenger man også at publikum føler at noe står på spill, fortalte Lavelle fra scenen.
Fallhøyden er stor når man lager film basert på sanne historier, spesielt når så mange har et forhold til historien og når de som opplevde den fortsatt er i live, og kan gi sin dom.
– Først da William Helvik, som både er fortellerstemmen i filmen og en av guttene filmen handler om (spilt av Emil Piel, journ. anm.), kom bort til meg etter kinopremieren på lørdag og var rørt til tårer, forstod vi at det hadde gått bra, sier Lavelle til Utsnitt.
Som å lage film om kongelige
Det var også viktig for filmskaperne at de «fikk lov» til å filmatisere hendelsen av de som tok del i den, og deres familier. Det at Per Inge var en så stor skikkelse i Stavanger gjorde også at de tilnærmet seg materialet med ærbødighet.
– Når vi skulle lage film om Per Inge og hans historie, så var det nesten som å lage film om de kongelige. Vi hadde god dialog med de involverte og Anne Mette (Per Inges kone, journ. anm.) og fikk historien fortalt fra alle mulige vinkler for å være sikre på å få alt rett.
Det å få historien gjenfortalt direkte fra forskjellige førstehåndskilder, sier de var en stor fordel. Men det førte likevel med seg noen utfordringer, for «alle» de involverte mente nemlig at det var de selv som først hadde fått ideen om å grave ned myntene.
Den fiktive løsningen
Etter hvert fikk Lavelle ideen om å skrive inn en ny hovedperson i historien som hun gav navnet «Henning». Hun samlet alle trådene fra historien og lot dem skje med ham.
– Da løste alt seg og vi ble sikre på at prosjektet ville la seg gjøre. Det ble mulig å fortelle historien på en måte som fungerer for film, og samtidig slapp vi å ta stilling til hvem som egentlig kom på ideen, sa Lavelle til munterhet fra salen.
Tidenes dyreste?
De søkte og fikk tildelt midler fra Filmkraft og Altibox kom tidlig inn som økonomisk støttespiller. Men de fikk også mye hjelp i form av ren sponsing fra det lokale næringslivet. Det gjør at budsjettet ikke gjenspeiler de reelle kostnadene ved et prosjekt av denne størrelsen, fortalte Vikse Pedersen. Rett før innspillingsstart kom også meldingen om støtte fra Norsk Filminstitutt, som gjorde at filmen kom trygt i havn økonomisk. Vikse Pedersen spekulerer i om de kan kan ha lagd tidenes dyreste norske kortfilm om man regner inn alle kostnader.
– Det å gjøre Stavanger Sentrum anno 1968 på film er hverken lett eller billig. Det føltes litt som å være i løvens hule, men vi har hatt et fantastisk team som gjør at filmen fikk et riktig uttrykk fra første til siste scene og viser at det er mulig å få til litt Hollywood-stemning her på Vestlandet, om enn bare for 20 minutter, sa Vikse Pedersen.
En solskinnshistorie
Med seg på scenen hadde de også regiassistent Aleksandar Nenad Zecevic, som har lagd en bakomfilm av hele innspillingen, og publikum fikk se et klipp fra første innspillingsdag. Både den første og den siste scenen skulle filmes ved Breiavatnet den dagen, på det som skulle være vakre sommerdager i 1968. Som seg hør og bør høljet det ned. Dette vekket humring og gjenkjennende nikk blant filmskaperne i publikum som selv vet hvordan det er å lage film i det våte vest.
– Det eneste vi kunne gjøre var å samle oss i bønn til Gud om at vi skulle få opphold, og i det vi startet filmingen, så sluttet det å regne, avsluttet Lavelle.