Forestill deg at varmen og strømmen blir borte. Vinden og regnet pisker mot vinduene. Du får ikke ringt noen eller søkt noe opp på internett. Er du forberedt på hva du skal gjøre hvis Stavanger blir en dystopi?
Kommentar av: Maja Hunnestad
Det er i hvert fall ikke jeg. Etter at jeg flyttet til Vestlandet opplevde jeg en endring i været, sammenlignet med det jeg var vant til på Østlandet. Det har vært mye sterk vind og mye regn, men ikke en skikkelig krisesituasjon. I alle fall ikke en som har vart i flere dager, og som har ført til tomme butikker, og lagt gatene i full kaos.
Stavanger kommune har lansert Stavanger72.no, planen som skal forberede oss innbyggere på ulike krisesituasjoner. På nettsiden får man råd og instruksjoner på hva man kan gjøre når vind og vær ikke vil oss godt. Sakte men sikkert, mens jeg leste igjennom siden, fikk jeg en liten klump i magen. Hvordan i alle dager skal jeg klare det her? Jeg kan jo ingenting om krisesituasjoner, eller hvordan man skal håndtere dem.
På nettsiden har kommunen en liste med ting som er nødvendig å ha i huset. Blant annet har de anbefalt ting som: stormkjøkken, verktøy, ved og førstehjelpsskrin. Dette er ikke akkurat de mest normale tingene å ha i huset som student. Betyr det da at vi studenter ikke kan overleve dette? Stavanger kommune skriver at dersom det skulle oppstå en slik situasjon, vil de ta hånd om dem som trenger det mest. Jeg regner med at fattige studenter ikke er en del av denne målgruppen. Mangel på anbefalt utstyr er neppe nok til at vi innfrir disse kriteriene. Men jeg håper at fraværet på en mamma og pappa i nærheten hjelper oss litt.
Selv om muligheten for at en så alvorlig krise inntreffer er liten, lever vi i en veldig uforutsigbar verden. Norge er et av verdens tryggeste land, men faren for naturkatastrofer er større nå enn noensinne. Jeg vet ikke med deg, men dette skremmer meg. Denne frykten blir ikke akkurat mindre av at kommunen og landet jeg bor i har laget en kriseplan. Likevel kan planen ha en positiv side. For mennesker som takler stress såpass dårlig som meg, gjør jo dette at vi kan senke skuldrene litt. For nå har vi i det minste en liten anelse om hva vi skal gjøre, selv om vi ikke har det som er nødvendig.
Hvis det mot all formodning skulle skjedd en krise, håper jeg at vi som innbyggere kan jobbe sammen. At alle hjelper alle. Slik at vi slipper å leve i en skrekkfilm som «Birdbox», eller «the Purge», hvor konseptet er at alle kjemper kun for seg selv.