Fantasy med ny vri

”The shape of water” er en uvanlig kinoopplevelse, og filmen beveger seg mellom mange forskjellige sjangre på en og samme tid.

Filmen er et fantasydrama som tar for seg en kjærlighetshistorie som kan sammenlignes med ”Skjønnheten og udyret”. Det er Guillermo del Toro som har regissert filmen, og han er tidligere kjent for filmer som ”Pans Labyrint”, ”Hellboy” og ”Pacific rim”.

I filmen møter vi stumme Elisa, spilt av Sally Hawkins, som vasker på et laboratorium sammen med sin venninne Zelda, spilt av Octavia Spencer. Der oppdager de et hemmelig prosjekt; et utenomjordisk vesen, som det amerikanske militæret prøver å holde skjult. Militæret ønsker å drepe vesenet for å se hva som befinner seg inni. Elisa gjør derimot alt hun kan for å redde det.

Sally Hawkins overbeviser som Elisa bare ved bruk av kroppsspråk, og lever seg virkelig inn i rollen som stum kvinne. Sjenerte Elisa har et rutinepreget liv, og hun føler seg annerledes enn de andre. Det mest gripende med filmen er at hun ikke ser på dette vesenet hun oppdager som et monster, men føler i stedet at det er som henne. Hun føler ikke at hun mangler noe når hun er med det, og lærer det blant annet tegnspråk. Kjemien mellom de to blir bare bedre og bedre utover i filmen.

For mye på en gang

På grunn av at det var ukens perlefilm på kinoen, hadde jeg forventet at den skulle gripe meg mer enn den gjorde. En perlefilm vil si at det er en kritikerfavoritt, prisvinner, kulturfilm eller festivalfilm. Det blir fort litt mye som skjer på en gang, og jeg syntes at det var for mange av personene vi skulle få innblikk i livet til. Jeg syntes for eksempel ikke det var nødvendig å vise hvordan livet til skurken i filmen, Mr. Strickland, var på hjemmefronten. Filmen hadde vært like bra uten den delen. Filmen gikk også innom den musikalske sjangeren, hvor man får se både stepping og høre synging. Dette falt ikke helt naturlig inn i filmens gang og berørte meg ikke, slik intensjonen antageligvis var.

Blodig film

Mange av scenene fikk meg til å vri meg vekk på grunn av blodige bilder. Noen av bildene var så forferdelige at de hadde glidd rett inn i en skrekkfilm, med både avkuttede fingre og knuste skaller. Filmen kan også kalles en thrillerfilm med høy spenning. Det er mye action i filmen, som byr på blant annet sovjetiske spioner, torturering og skuddutvekslinger.

Underliggende temaer

I filmen som foregår under den kalde krigen, får vi også et innblikk i hvordan samfunnet var på denne tiden. Giles, spilt av Richard Jenkins, som bor med Elisa og er hennes hjelper i filmen, er homofil. Man får se hvordan han sliter med å passe inn, og blir avvist på grunn av legningen sin. Rasismen på denne tiden blir også tatt opp, hvor for eksempel et svart ektepar kommer for å sette seg på en kafé, men blir bortvist fordi det er ”reservert” til noen andre selv om det ikke er noen andre der. Dette er noe jeg likte godt.

Det var alt i alt en spennende og uvanlig film. Jeg hadde ikke ventet at det skulle bli til en kjærlighetshistorie mellom Elisa og dette vesenet. Filmen hadde for det meste en fin flyt, men kunne spart seg for noen av delene i filmen. Det gjorde at jeg kjedet meg litt, selv om det likevel var en sjokkerende, fengslende og gripende film.