Twist and turn

Jennifer Lawrences karakter i filmen Red Sparrow slår piruetter mellom det gode og det onde. Francis Lawrences forsøk på å filmatisere Jason Matthews bok med samme navn går stort sett svært bra. Fortellingen er underholdene og jeg koste meg i kinosalen. Det som forundrer meg, er at jeg skiller meg ut.

Denne anmeldelsen vet jeg ikke helt hvordan jeg skal starte. For en anmeldelse, uansett hvordan du vrir og vender på den, er subjektiv. Og etter å ha sett filmen selv var jeg usikker. Ikke fordi jeg ikke likte filmen, for det gjorde jeg, men fordi det ser ut som jeg er én av få som gjør det.

Historien for seg selv er god, med en prima ballerina som vris rundt til å bli en spion. Uhell tar knekken på karrieren tidlig og Dominika Egorova (Jennifer Lawrence) blir lurt av onkelen sin inn i en ny bransje. Stereotypisk kald russer som onkel Vanya (Matthias Schoenaerts) er, tvinger han Dominika i vann dypere enn hva hun kan stå i. Hun blir sendt på «Red Sparrow-skole» og trent opp i hvordan tolke, forføre og utnytte alt og alle.

Manipulering på høyeste nivå

Heltinnen vår mestrer «utdanningen» og blir sendt rett på oppdrag for staten. Hun skal innfiltrere amerikanerne, få deres tillit og finne muldvarpen de har i Russland. Grunnen til at jeg forteller om dette er at her skal min anmeldelse ta en tvist, i så god «Red Sparrow-stil» som jeg klarer å lure inn her.

I løpet av sin spaning av amerikaneren Nate Nash (Joel Edgerton), farger Dominika håret sitt blondt. Som forventet er resultatet perfekt og dagen derpå hopper hun ut i et klorbasseng. Dette, har jeg lært takket være April Wolfes anmeldelse av filmen, er visst nok totalt urealistisk. Wolfe skriver videre at dersom vi skal stole på filmens forsøk på å forstå kvinners psyke, så kan man ikke bare gjette seg fram på detaljer. Poenget Wolfe maler fram til er dette; hvordan kan vi stole på filmens spioninnsikt dersom vi ikke kan stole på detaljene rundt hårfarging? I tillegg hevder April Wolfe at filmen lever ett «livløst penis-show» hvor målet var å få Jennifer Lawrence naken.

Jeg skal ikke påberope meg noen viten om hårfarging, eller spionering for øvrig, men at dette skal være en essensiell del av filmens troverdighet er jeg slettes ikke enig i. James Bond, på tross av all sin urealisme, er svært underholdende spionfilmer. Hvorfor? Fordi det å være en spion er spesielt, unikt og noe folk flest egentlig ikke har peiling på. Så hvorfor skal jeg betvile det som faktisk er en mer realistisk fremstilling av spionverden på grunn av hårfarging? Det gidder jeg faktisk ikke. Spenningen i filmen er bra og jeg er underholdt. Bedre blir det ikke i min verden.

Naken dame på storskjerm

Jennifer Lawrence uten tøy vil jeg våge å påstå at veldig mange har fått med seg. At hun er naken i denne filmen er ikke særlig overraskende, men at målet var å få henne naken tror jeg ikke på. Lawrence selv har sagt at dette hjalp henne komme over lekkasjen av private bilder. Glimtvis får man også faktisk se peniser, et sjeldent syn på kinolerretet. De ser heller livløse ut.

Men å vinkle dette som om Jennifer selv ikke valgte å stille opp naken på lerretet blir feil. Jennifer Lawrence var aktiv på Facebook nylig og kritiserte feministene som kritiserte at hun måtte fryse i kulden. Å fryse i kulden var så klart hennes valg.

Oppsummert kan det fortelles slik: Jennifer Lawrence bærer en svært underholdende spionfilm, hun valgte å være naken i filmen og det finnes større kriminalitet enn dårlig hårfarging. At du får se en pupp og en penis i ny og ne, får være opp til den enkelte å avgjøre om det er positivt for filmen.