Jeg er lei av at kvinnekampen ofte fokuserer på hva vi ikke kan. Kvinner og menn vil aldri bli likestilt hvis kvinner fortsetter å se på seg selv som det andre kjønn. Slik samfunnet har gjort veldig lenge.
Slik den franske feministen Simone de Beauvoir sa, «Biologisk forskjell kan ikke rettferdiggjøre sosiale normer». Selv om kvinner har jobbet beinhardt for sine rettigheter, er de utdaterte normene der fortsatt, og jobber imot fremskrittene vi gjør.
Derfor er den nye undersøkelsen gjort av Respons Analyse i regi av NRK, i forbindelse med kvinnedagen, et rødt flagg. Her kommer det frem at 60 prosent av norske menn mener kvinner er likestilt med dem. På kvinnens side er det en tredjedel som mener det samme. Følelsen mange har av at vi er likestilt er jo bra i seg selv. Men på mange områder er det fortsatt en lang vei å gå, og denne statistikken er kanskje med på å sløve arbeidet vi gjør for å bli helt likestilt.
Undersøkelsen gir meg derfor grunn til å være bekymret. For hva skjer om halvparten av landets befolkning, slik det kommer frem i undersøkelsen, snur seg bort fra problemene fordi de mener likestilling er nådd?
I Norge har vi kvinner i lederstillinger og sterke kvinnelige stemmer i offentlige debatter. Ikke minst er vår egen statsminister kvinne. Vi er det nest mest likestilte landet i verden. Det er stor sannsynlighet for at disse faktorene spiller inn når folk har svart ja på at kjønnene er likestilt. Fordi kvinner gjør seg mer og mer synlige som sterke personligheter på arbeidsplassen, og i det offentlige rom.
Likestillingsrevolusjonen hadde en enorm utvikling fra 1970-tallet. Men vi kom aldri helt i mål når det gjelder lønnsgap og fordeling av arbeid. Og dette til tross for at vår kjære velferdsstat har en politikk som tilrettelegger for likestilling mellom kjønn. På mange måter har utviklingen stagnert. Vi har ansatt kvinner i høye stillinger, men andelen av menn som sitter på toppen er likevel langt større. Og når det gjelder likelønn kan jeg rett og slett ikke forstå at å gi lik lønn for likt arbeid skal være vanskelig å innføre. Er det noe jeg ikke får med meg?
Kvinner skal ut i barselpermisjon, og lønnsutviklingen og karrieren deres må settes på vent, det er forståelig. Men i stedet for å hylles for å ha satt et barn til verden, kan det sies at karrieren din straffes. Det å få barn er fra mitt ståsted en av de tøffeste “manndomsprøvene” man kan gå gjennom.
Kanskje man heller burde kalle det kvinnedomsprøve? Veien for kvinner til toppen er lenger og mer krevende. Det stilles høyere krav fra kvinner som har samme arbeidserfaring og utdanning som menn. Tiltaket med kjønnskvotering, hvor en av tankene var å bryte et mønster med ujevn kjønnsfordeling i lederstillinger, mener jeg kan skape et annet problem. Selv om hensikten er god. Fokuset blir lagt på at kvinnen må tas vare på, og bli sett og hørt. Noe som er med på å skape føringer der man oppfatter kvinner som en sårbar gruppe.
Som ung kvinne i det tjueførste århundre oppfatter jeg meg selv og damene rundt meg som sterke og selvstendige. Kvinner kan. Fordi der menn har jobbet hardt for å tilegne seg respekt og anerkjennelse, har kvinnen ofte måtte jobbe dobbelt så hardt. Og i dag skal akkurat det feires.