Viktigheten av ramadan er spesielt tydelig i år. Fasten hvor man skal praktisere selvbeherskelse og tålmodighet bruker muslimene i år på å tenke på palestinerne som ikke får slutt på fasten.
Av Anniken G. Kinstad
– Selv når vi kan spise, har vi ikke matlyst, sier M. Chaudry fra Muslim forum Sandnes.
Chaudry sier at det er viktig hvert år, ikke spesifikt i år, men at det er klart at det som skjer i Gaza kommer til å være i en hver muslim sine tanker under ramadan. Han fortsetter videre med at det er klart man blir påvirket når man ser at tusenvis av mennesker er i en håpløs situasjon uavhengig om man er muslim eller ikke.
LES OGSÅ: Han kom til Norge for å studere – nå har han ingenting å reise tilbake til
Ingen matlyst
Palestinske Entidhar Azam Omar Taha studerer i Stavanger og er praktiserende muslim. I år feirer hun ramadan vekk fra familie og venner. Studenten mener ramadan er viktigere i år enn før, både for muslimer i Norge og i Palestina.
– Hva kommer du til å tenke på under ramadan?
– Gaza, jeg kommer til å tenke på Gaza. Det er som om livet ikke betyr noe når jeg vet om hva som skjer der. Hva er vitsen med noe som helst, når det er barn som ikke får oppfyllt de grunnleggende menneskerettighetene engang, sier Taha.
Selv når hun skal spise forteller Taha at hun ikke lenger har særlig med matlyst. 24-åringen føler skam når hun får bryte fasten når palestinerne i Gaza ikke har fått ordentlig næring på fem måneder. Ellers forteller at hun er veldig matglad, men har gått ned i vekt etter alt som har skjedd.
Gråt ikke før Norge
Taha forteller at hun ikke gråt da hun var i hjemlandet. Det var ikke før hun kom til Norge at hun gråt over det som skjer der. Hun beskriver at hun hadde ventet på bussen og møtt på to barn med moren deres. Hun hadde hjulpet den ene gutten med å tørke snø av en benk. Hun snakker ikke norsk så hun skjønte ikke hva gutten svarte henne, men det var da tårene kom.
– Jeg stod der å tenkte: hvorfor kan ikke barna i Gaza ha det sånn de har det i Norge? Sier Taha med tårer i øynene.
Ramadan avsluttes med feiringen av Id. Taha husker at hun som ung tenkte på Id som et godt minne, med stor feiring med familie og venner, men jo eldre hun ble jo mindre ble feiringen.
– Det var ingen vits å feire når det var folkemord noen mil unna, sier Taha.